Vi henter bare en ny kopp etterpå

De, snakker litt engelsk, bedre tysk og enkelte veldig godt russisk. Andre snakker kun sitt eget morsmål som er arabisk.

Jeg, snakker litt tysk, bedre engelsk og mitt eget morsmål som er norsk.
Med andre ord, vi er godt rustet for enhver samtale.

Bla bla madam, bla bla bla nice day, osv, osv. Innlærte gloser som jeg til å begynne med prøvde å svare på.” Godag mann, økseskaft” får jeg til svar.

Sånn er det ofte… Jeg greier ikke å gjøre meg forstått jeg heller. Men vi forstår ,at de og vi ikke forstår, eller rettere sagt at vi er på forskjellige språkplaneter.

Smil er et språk vi har felles og det bruker vi ofte. De smiler og viser kritthvite tenner i nydelige brune unge ansikter.

Vil du ha kaffe? Spør kelneren og smiler.

Nei takk svarer jeg. ( jeg liker å spise frokosten min før jeg drikker kaffe) og kaffe får jeg for det viser seg at koppen ikke står på hode…og det betyr….

Det gjør ingenting. Takk, smiler jeg tilbake med ikke så kritthvite tenner, men det er jo fordi jeg ikke er så brun og fin… , ja og ikke så ung heller.

Ivar smiler og sier til meg at vi bare henter en ny kopp senere.
Han er så praktisk den mannen. Ikke nok med det, jeg forstår mye av det han sier….

Så blir kaffen kald i koppen mens vi spiser frokosten vår.

Jentestund og smaken av softis.

Jeg husker godt første skoledagen min. Nei, det er ikke helt sant, for jeg husker ikke hva som skjedde på skolen. Det jeg husker er det fantastiske som skjedde etterpå.

Mamma og mødrene til Greta og Gullveig, to jenter i klassen min, hadde nemlig avtalt at vi skulle dra på Melkebaren for å spise softis og drikke rødbrus.

Melkebaren var en liten kafe på et å hjørnet like ved torget. Der solgte de rømmegrøt, vafler, lefser og det beste av alt softis og rødbrus.
Å gå på kafe var noe vi i vår familie i alle fall, bare gjorde på 17 mai.

”Nå skal vi jentene ut og kose oss” sa moren til Greta. ”Tenk at dere er skolejenter nå. Det er verd å feire. Syns dere ikke?” Vi nikket og så dro vi til Melkebaren for å feire.
Greta Gullveig og jeg satt med hver vår lille rødbrusflaske med sugerør i. Ikke nok med det , vi spiste softis også.

Mødrene våre drakk kaffe og snakket om hvor fort tiden gikk og hvor rart det var og tenke på at jentene, altså vi var blitt så store.
Selv syntes jeg ikke at tiden hadde gått fort. Jeg hadde jo ventet hele sommeren på denne dagen. Ikke var det rart at vi var blitt store heller. Det som var rart var at vi var på kafe uten at det var 17. mai. Men det sa jeg ikke noe om. Jeg satt på en alt for høy stol og dinglet med føttene mine og bare koste meg.

Jenteminner
Vi hadde noe fint sammen vi seks jentene. Tre store og tre små. Denne dagen som skulle bli til en merkedag i livet mitt, som skulle bli til et minne. Et minne som gjør at ennå over 40 år etter, kan kjenne den gode smaken av softisen og rødbrusen. Som gjør at jeg ennå kan kjenne samhørigheten med de andre rundt bordet. Vi delte denne fine stunden.

Jeg skrur meg på plass og er takknemlig for at jeg ikke har kateter

Flyvertinnen smiler og sier velkommen. Jeg smiler tilbake. Nå bærer det av sted snart. Alle må bare finne plassene sine først.

Vonde stoler. De ser så fine ut, myke og gode. Men la deg ikke lure, de er kjempeharde med armlener som ikke kan løftes. Her skal du sitte på din plass og ikke breie deg utover naboen. Som om det skulle være en mulighet.
Eller kanskje det heller er et tappert forsøk på å forhindre fysisk kontakt med naboen.

Jeg står og lurer på om jeg skal gå sidelengs til mitt sete (Jeg har vindusplass) med rompa forover eller bakover. Ikke lett noen av delene. Jeg har folk bak meg så jeg kan ikke lure lenge. Det blir til at jeg skrur meg på plass. Jeg er jammen glad for at jeg ikke er mer enn 158 cm. høy. Jeg har faktisk bedre plass enn de fleste.

Et kort øyeblikk tenker jeg at det hadde vært praktisk med innlagt kateter. Tenk hvor fantastisk. Midtgangen fri for folk, flyvertene og vertinnene kunne kjøre sine vogner og jeg ville ikke behøvd og forstyrret mannen ved midtgangen når jeg skulle og skulle på do.. Men jeg har ikke kateter og er egentlig takknemlig for det.

Det er stappfullt av folk her. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle fått et helt fly alene. Men hallo, Det er helt sikkert satt inn ekstra stoler for å få plass for alle ”gjestene”.

Jeg ser på alle menneskene unge, gamle og noen midt imellom. Alle er vi forventningsfulle, alle skal vi til Egypt på ferie. Denne senen har jeg sett mange ganger før. Det er så likt hver gang…

Tenk om dette flyet styrter. Tanken sniker seg inn i hodet mitt.

Hver gang jeg hører om en flystyrt er det dette bilde jeg ser inni meg. De menneskene satt også der i flysetene setene sine. De var også forventningsfulle. De gledet seg.
Bort med katastrofetankene, nå er vi på tur.

Cirka fem timer senere lander vi trygt i Hurgada. Så, etter to timers eksotisk mareritt i kø på flyplassen, er vi klar for bussturen til hotellet. Jeg ser ut av vinduet og føler meg så heldig. Tar inn alt det nye om farer forbi og jeg kjenner at det er godt å ha ferie. De trange flysetene er glemt.

Jeg var et heldig barn som kunne feire jul inne....

Ivar og jeg sitter på hver vår solseng i Egypt.
Det er snart jul og jeg kjenner at det er vanskelig for oss å komme i julestemning her. Det skal jo være kaldt og snø i jula. Ja, før jul også. Det er iallfall sånn jeg kommer i den rette stemningen.

Vi pynter med lys til advent, og teller ned dagene til den 24. desember, som er bursdagen til jesusbarnet som ble født og lagt i en krybbe for vel 2000 år siden.

Som barn syntes jeg så veldig synd på dette lille barnet. Og på moren og faren. Tenk at de måtte sove ute i en stall fordi det ikke var plass til dem i herberget. Hva nu det var slags berg. Nok om det. Tenk så kaldt det måtte være. Sove ute midt på vinteren. Jeg syntes jeg var heldig som kunne sove og feire jul inne..

Jeg tror ikke jeg noen gang har reflektert over dette fenomenet, før jeg nå er på disse traktene hvor juleevangeliet har sitt opphav.
Ja, jeg vet at Jesus ble født i Betlehem, og ikke i Hurgada, men det er ikke så langt unna. Jeg mener å ha hørt at den ene av de hellige tre konger kom fra Egypt. Han fulgte stjernen og gikk på sine ben for å gi gaver til barnet, så da kan det jo ikke være så langt..

Her jeg ligger, begynner det å gå opp for meg at hverken kongene, foreldrene eller det lille barnet frøs selv om de måtte ligge i en stall. Her er over 30 grader dag som natt. Det er viktig for både mennesker og dyr å finne skygge midt på dagen. Kanskje det ikke var så ille likevel å bli født i en stall? Barnet i meg er forsikret om at familien ikke frøs. Jeg er virkelig glad og takknemlig for det.

Trikkeskinna eller elva, det er spørsmålet...

I går gikk vi til Karl Johan i et nydelig solskinnsvær.

Det er bare å følge trikkeskinna sier Alf, og det gjorde vi. Tenk om det kunne vært røde streker eller trikkeskinner flere plasser, da hadde ingen tulla seg bort.

Solbriller, 10 kuldegrader, mye folk, slitne bein, koselig kafe med nydelig kaffe, juice og muffins. Ut og gå igjen, slitne bein, gikk litt feil….

Ivar, ”du sa du visste veien”…
” jeg trodde.. ” prøver han seg….
Jeg sier klart og tydelig , ja kanskje nesten litt sint, at jeg ikke er i humør til å gå meg bort nå.
Alf har nemlig ikke trikkeskinner eller rød strek utenfor huset sitt. Dermed hadde vi god anledning til å gå oss bort med en gang de forsvant , det vil si Ivar hadde god anledning til det.
Jeg overlater nemlig stifinning til han fordi han aldri tuller seg bort.
” Jeg vet alltid hvor jeg er” pleier han å si, og siden ikke jeg vet det, så er det en selvfølge at … …
Ja ja, ingen regel uten unntak. Vi kom i mål, tilslutt. Stifinneren greide det denne gangen også. .
Han informerte, etter å ha sett på kartet at vi hadde gått 12 km. med bysko på beina. Det er ganske bra det. Jeg lurer på hvordan beina er i morgen. Den tid den sorg.

På kvelden kom Jorid og Olav på besøk. ( Datter og svigersønn)
Gikk dere etter trikkeskinna helt til byen? ! Olav hører du det? de gikk etter trikkeskinna helt til byen!
Pappa, er det du som har anbefalt dem det?
Vi hadde en fin tur, det var ganske lurt, prøver jeg å si.
Dere må gå etter elva kan dere skjønne (Akerselva) det er mye finere…

Enda en måte å finne frem på tenker jeg.
Det kan vi gjøre i morgen, fortsetter Jorid. Jeg skal gå sammen med dere.

Sån ble det., I dag har vi sammen med henne fulgt elva til Gryneløkka.

Kjempefin tur!

Om en fantastisk rød strek og balanse

Om en fantastisk rød strek og balanse

Kan du vise meg veien til øre nese hals poliklinikk. Damen ser på meg og smiler, bøyer seg over skranken og peker. Ser du den røde streken på gulvet? Gå etter den til den stopper. Så kan du sette deg på en av stolene å vente. Jeg takker og smiler tilbake. Klart jeg ser streken, jeg er tunghørt, ikke blind. Men jeg må innrømme at det med streken var kjempelurt. Var det høyre eller venstre hun sa? Nei følg den røde streken. Det er en grønn strek også men den angår ikke meg.

Så er det min tur.
Høreprøve: Jeg hører bedre enn på lenge. Alle ordene greier jeg.
Så skal balansen testes. Her sto jeg i selene i et halvsirkelformet rom. Vegger og gulv beveger seg: Se fram, prøv å stå stille i 40 sekunder. (Det er lenge det) Så lukk øynene og stå stille. Jeg puster og teller meg ned, jobber og jobber. Så ca. 10 minutter senere er det over. Jeg har fått lønn for strevet. For en balanse! Bedre enn de fleste på min alder og høyde. 158 cm og 52 år. Fantastisk enda jeg ikke er sjømann. Det går opp for meg at jeg og sjømenn har noe til felles og det krever god balanse. Jeg hadde ikke trengt selene men psyken min trengte dem. Jeg visste at de kom til å fange meg opp om jeg skulle få et anfall. Jeg må huske at jeg greier meg uten ”seler” , at jeg kan bevege meg trygt selv om verden ikke står stille.
Det blir ikke Gentamysinbehandling foreløpig. Har for god hørsel til det. ( hørselen blir borte da) Ta kontakt med oss når det måtte være. Sier legen .

Oppsummering: Ok hotell, hyggelige mennesker, fantastisk audiograf, Norges beste lege på Morbus Meniere. Takknemlig !

Taxi fra hotellet til flyplassen. Ombooker billettene. Lander i Oslo 2 timer før vi skulle dratt fra Bergen. Det er som om havet åpner seg for oss. Alt går som smurt. Buss til Storo. Alf venter med bilen sin . Gudrun venter med nydelig kveldsmat. Tenk at dama er 90 år. Hadde jeg eid en hatt har jeg tatt den av meg.
Sommerfuglene flyr ikke lenger. ..
Nå har Ivar og jeg ferie!

Om at det alltid regner i Bergen og litt til...

Etter en del venting både i Bodø og Oslo, landet vi på Flesland utenfor Bergen.
Går det noen buss forbi sykehuset? spør jeg. Nei, da må dere ta buss til byen, så rute to til sykehuset. Damen ser på meg og fortsetter, men at det regner ute…. Kanskje taxi er det beste i dag. Jeg tenker at det kanskje er sant at det alltid regner i Bergen. Vi passerer kiosken og der står beviset. En bøtte full av paraplyer.
Vi gjorde nesten som damen anbefalte, det vil si, buss til byen så taxi til sykehuset. Det pøsregnet.
Innskriving, så fem minutter gange til sykehushotellet i oppholdsvær!!

Klokka er 22.00.Vi har brukt mange timer hit. Tanken om at vi kunne vært langt sør i verden på denne tiden slår meg. Men her er vi, og det er seng på rommet. O lykke! Sliten? Det er bare fornavnet. Litt mat litt tv , så senga. Snu meg, snu meg, tro hva klokka er. Opp på badet, bare halv 6, og jeg som er helt klar for dagen. Det er ikke Ivar, Han har slått på motoren. To enkeltsenger gjør det umulig for meg å gi han et spark. Ligge på ”hånddukpølsa”( en anretning som min fysioterapeut har anbefalt for halebenet) i 10 min. Så avspennings cd med Debora. Klokka er ti på 7 og jeg kan stå opp.
Vekkeklokka til Ivar har ikke ringt han bedyrer at han satte den på. Hmmm, et følge jeg ikke kan lite på. Han har nemlig permisjon med lønn for å følge kona si på sykehuset langt vekkistan, der følge er nødvendig.
God frokost, god kaffe. Jeg er spent på hva dagen vil bringe. Sommerfuglene flyr og flyr.