Vi henter bare en ny kopp etterpå

De, snakker litt engelsk, bedre tysk og enkelte veldig godt russisk. Andre snakker kun sitt eget morsmål som er arabisk.

Jeg, snakker litt tysk, bedre engelsk og mitt eget morsmål som er norsk.
Med andre ord, vi er godt rustet for enhver samtale.

Bla bla madam, bla bla bla nice day, osv, osv. Innlærte gloser som jeg til å begynne med prøvde å svare på.” Godag mann, økseskaft” får jeg til svar.

Sånn er det ofte… Jeg greier ikke å gjøre meg forstått jeg heller. Men vi forstår ,at de og vi ikke forstår, eller rettere sagt at vi er på forskjellige språkplaneter.

Smil er et språk vi har felles og det bruker vi ofte. De smiler og viser kritthvite tenner i nydelige brune unge ansikter.

Vil du ha kaffe? Spør kelneren og smiler.

Nei takk svarer jeg. ( jeg liker å spise frokosten min før jeg drikker kaffe) og kaffe får jeg for det viser seg at koppen ikke står på hode…og det betyr….

Det gjør ingenting. Takk, smiler jeg tilbake med ikke så kritthvite tenner, men det er jo fordi jeg ikke er så brun og fin… , ja og ikke så ung heller.

Ivar smiler og sier til meg at vi bare henter en ny kopp senere.
Han er så praktisk den mannen. Ikke nok med det, jeg forstår mye av det han sier….

Så blir kaffen kald i koppen mens vi spiser frokosten vår.

Jentestund og smaken av softis.

Jeg husker godt første skoledagen min. Nei, det er ikke helt sant, for jeg husker ikke hva som skjedde på skolen. Det jeg husker er det fantastiske som skjedde etterpå.

Mamma og mødrene til Greta og Gullveig, to jenter i klassen min, hadde nemlig avtalt at vi skulle dra på Melkebaren for å spise softis og drikke rødbrus.

Melkebaren var en liten kafe på et å hjørnet like ved torget. Der solgte de rømmegrøt, vafler, lefser og det beste av alt softis og rødbrus.
Å gå på kafe var noe vi i vår familie i alle fall, bare gjorde på 17 mai.

”Nå skal vi jentene ut og kose oss” sa moren til Greta. ”Tenk at dere er skolejenter nå. Det er verd å feire. Syns dere ikke?” Vi nikket og så dro vi til Melkebaren for å feire.
Greta Gullveig og jeg satt med hver vår lille rødbrusflaske med sugerør i. Ikke nok med det , vi spiste softis også.

Mødrene våre drakk kaffe og snakket om hvor fort tiden gikk og hvor rart det var og tenke på at jentene, altså vi var blitt så store.
Selv syntes jeg ikke at tiden hadde gått fort. Jeg hadde jo ventet hele sommeren på denne dagen. Ikke var det rart at vi var blitt store heller. Det som var rart var at vi var på kafe uten at det var 17. mai. Men det sa jeg ikke noe om. Jeg satt på en alt for høy stol og dinglet med føttene mine og bare koste meg.

Jenteminner
Vi hadde noe fint sammen vi seks jentene. Tre store og tre små. Denne dagen som skulle bli til en merkedag i livet mitt, som skulle bli til et minne. Et minne som gjør at ennå over 40 år etter, kan kjenne den gode smaken av softisen og rødbrusen. Som gjør at jeg ennå kan kjenne samhørigheten med de andre rundt bordet. Vi delte denne fine stunden.